Reisebrev fra Syd-Amerika
Brrr! Det var kaldt i Argentina i slutten av september. Kaldere enn hjemme. Tror du langt syd er det samme som varmt, tenk om igjen. Førsteinntrykket har jeg skrevet om et annet sted: 14400 bits/s kommunikasjon på bra telelinje. Det som ellers renner i hu er morgenturen med en skranglete forstadsbane, forvallen storhet, bedre vareutvalg i supermarkedet enn hjemme til like høye priser, frokost på kafe i Buenos Aires og tango. Kafelivet i denne store, søramerikanske hovedstaden er noe for seg. Landets økonomi er på vei opp. Selv arkitektene har nok å gjøre. Tangoen kom til Buenos Aires på tyve-tallet og ble øyeblikkelig populær i de "råere" bydelene. I begynnelsen ble den kun danset av menn. Etter hvert fikk kvinnen også lov og tangoen fikk kultstatus. Og hvilken dans! Mine ungdoms tangotrinn på Turnhallen i Arendal blir som en ettårings første, vaklende steg i sammenligning. Hissige trekkspill, vakre kvinner, to par ben som flerrer luften i umulige mønstre etter fengslende rytmer. Besøk "Casa Blanca" i Buenos Aires og opplev selv. Anbefales! Trafikken gjør inntrykk. Som fotgjenger er du fritt vilt. Gamle vrak i slalom på tre-felts veier. En rød amerikaner med skumle typer henger seg på bilen vår en sen ettermiddag. De forsvinner heldigvis i sort eksos når vi passerer en politipatrulje. Vi puster lettet ut. Brazil, dette merkelige landet med rundt en prosent inflasjon pr. dag. September hadde 35.63 prosent. I de foregående tolv månedene var tallet 1905.11 prosent! Kapitalvarer annonseres ofte i amerikanske dollar. En AserMate 386SX, 33 MHz, 2MB RAM, 80 MB harddisk, 14" display, mus og Windows selges for US$ 1.280. Compaq Prolinea, 386SX, 25MHz, 2MB RAM, 80 MB disk, 14" VGA skjerm, Windows og mus går for US$ 2.700. De lokale produktene koster langt mindre. Tollen for import av datautstyr ligger på fra 100 - 300 prosent. Med mindre du kjenner tolleren eller kan bestikke ham, naturligvis. En venn i Sao Paulo får et 14400 bits/s modem pr. stresskuffert fra USA i neste uke. Det smugles en masse. Buenos Aires-avisen "La Nacion" proklamerte den 30. september: "47 døde på bare 12 timer i Sao Paulo". I Rio bryter det ut åpen krig mellom politi og narkotikahaier. Vi skal reise rundt i tre uker, til Sao Paulo, Maceio, Goiania og Rio de Janeiro. Klart vi er på vakt. Men bank i bordet, vi opplever ingen problemer! Over alt møter vi varme, smilende, interesserte og ærlige mennesker. Jeg overraskes av drosjesjåfører som gjør et nummer av å gi tilbake korrekt med vekslepenger der kolleger i andre verdensbyer hadde holdt kjeft. Flere av sedlene ser ganske like ut, så de kunne lett lurt oss trill rundt. Det eneste problemet er språket. Heldigvis snakker jeg noe spansk, og det hjelper litt. Engelsk er mangelvare, selv på skoler og universiteter! I syd snakker mange tysk. Sao Paulo har Japantown, verdens største japanske koloni utenfor Japan. Spissrotgang blandt sovende på fortauet. Unge, gamle, kvinner og menn. En mannsling gløtter opp fra sitt leie på marmorgulvet foran inngangen til en prangende bank. En kvinne klør kjæresten på ryggen i "senga" på fortauet foran en av bankens vinduer. Småregn. Min følgesvenn konverserer under paraplyen, mens han skuer mot en dør noen hundre meter lengre borte i gata. Skvulp, sier skoene. Jeg håndfølges til en av Sao Paulos rike privatskoler, hvor jeg skal foredra om online-verdenen. Klokken er 22.00 i Sao Paulos gamle bysentrum. Brasils største by har omkring 16 millioner innbyggere. De fleste fattige. Svært mange er uten bolig. "Det jeg frykter mest, er at de fattige skal gjøre opprør mot de rike", sier en professorvenn. "Tidligere har de gått til angrep på supermarkeder for å få mat. Forskjellen mellom rik og fattig er utrolig i dette landet." Hvilken kontrast. Penger, skinnende lys og marmor mot utslitte pappkasser. Et lite tøystykke på bakken under et sovende menneske. To vakter med identifikasjonskort på brystet slipper oss inn en dør. Vi tar heisen opp til en annen verden. Et lyst og moderne rom med 25 stykk 80486-maskiner i nettverk. De er der nede. Vi priviligerte er her oppe. Et vakkert land smekkfullt av mat og ressurser. Hvorfor må det være slik? "Hva er hvitt utenpå, svart inni og spiser barn?" spør brasilianeren. Michael Jackson er svaret. Han hadde konsert i Sao Paulo i går. 90.000 tilhørere. US$20 pr. stykk. 87 prosent liker "Dangerous", skriver Folha de S. Paulo i et 16-siders bilag om "mega-astro Michael Jackson". Ungdom danser i gatene med blodstreker innmalt i hvite klovneansikter. Etter konserten donerer Michael gavmildt tusen dollar til byens fattige. Hvit utenpå og svart inni. Fargeskalaen i Brasil er ikke som i Buenos Aires, som ser mer europeisk ut med mange hvite. Brasil har alle folkeslag og mutasjoner av disse. Rasediskriminering er nesten ikke-eksisterende. De eneste vi ikke hører mye om er den opprinnelige indianske befolkningen. Vi flyr ut av Sao Paulo og skuer ned over storbyen med så mye djevelskap, der den ligger som en juvel i åsen. Akkurat som Romsås. Vi er langt borte fra søppel og forurensing. I elva der nede er det ingen fisk, ei heller fugler ved breddene. "Klokken to", sier brasilianeren og kommer dinglende ved tretiden. Flyet som skulle gå kl.16.30 er halvannen time forsinket. Du må bli vant til det. TV Pajucara i Maceio skulle filme oss klokken 0900. En time senere er de fremdeles ikke der. "De er litt forsinket", sier stemmen på telefonen. Vi reiser i stedet til redaksjonen i Gazeta de Alagoas til et avtalt intervju. Når vi kommer tilbake ved 12-tiden, sitter TV-teamet og venter. Til slutt lærer vi tricket. Vi må bare slutte å bekymre oss over om vi vil nå flyet. Dermed tar våre verter stilletiende ansvaret og vi kommer frem i tide - om enn i et fryktelig tempo. De er nå søde da. Jeg var der for å snakke om KIDLINK, det globale prosjektet for barn i 10 - 15 års-alderen. Annehver dag sto jeg på et podium, det være seg i store auditorier, foran TV-kameraer, i klasserom eller på lærerværelser. Masse inntrykk. Først til Fremtidsskoleavdelingen ved Sao Paulos universitet. Et "lite" universitet med 50.000 studenter og 8000 professorer. Gammelt datautstyr og terminaler. Fax og telefon på samme linje. Dernest til konferanse om Education of the Future i Memorial da America Latina. Et gigantisk konferanseområde designet av mannen som skapte hovedstaden Brasilia. Stilrent, nydelig, kaldt. Betong, glass, skulpturer. For folketalere av typen Fidel Castro og store, jublende tilhørerskarer mer enn for bestemødre på tur med barnebarna. Computer Science-avdelingen ved Universitetet i Alagoas, Maceio, holdt til i et nakent og grått betongbunkersrom med fem datamaskiner på rekke. En laserskriver med navnet RIMA-LCD 2000 gjorde inntrykk. Den sto der uten toner. Umulig å få tak i. Min lokale vert arbeider forresten med kunstig intelligens innen lineær algebra. På forværelse en gammel stensilmaskin, av den typen vi hadde i Norge på 60-tallet og noen gamle hakkebrett av noen skrivemaskiner. Det er bare 26 timer med fly til kollegers elegante kontorer ved Universitet på Blindern. Ved fremtidsskolen Shau-Lin i Goiania tester fremtidsavdelingen ved Universitetet i Sao Paulo ut sine teorier. Temaet er "Sport, Kultur og Laser". Den ble startet som en privat karateskole. I dag undervises bl.a. i jazz, ballett, svømming, muskelbygging, engelsk, data, judo, tennis, squash, fotball, volleyball, håndball. Spennende sted. Jeg presenterte KIDLINK på et foreldremøte. Og hvilket foreldremøte! Livlig og høylytt er en svak karakteristikk. Det er forresten privatskolene som gjør det i Brasil. Offentlige skoler får ingen ting, heller ikke til lønninger. Min reise til Manaus ble avlyst, da lærerne der fremdeles var i streik. De har holdt på i seks måneder. Barna har mistet et skoleår. En kveld i Sao Paulo ble vi evakuert bakveien ut av Memorial på grunn av aggressive streikende lærere ved hovedinngangen. Dagen etter okkuperte de en hovedgate med sine megafoner i noen timer. Rio er smellvakker og forskjellig. Bratte, høye, grønne fjell. Lange strender. Vakre blomster. Overflod av all slags deilig frukt. Samba, boss-nova og karneval, men ikke mens vi var der. En kveld på Scala Rio ga oss imidlertid den biten. En liten seddel i hånden til hovmesteren og vips har vi bedre utsyn over vakre pupper og fantastiske kostymer. Mens de fattige i Sao Paulo mest bor i egne bydeler, går Rios fattigkvarterer ned fjellsidene mot Copacabana. Om natten ser det faktisk ganske vakkert ut fra 26. etasje i vårt luksushotell. En Caipinha på hotellets terasse, mens du skuer ut over stranden med Sukkertoppen i det fjerne, er ikke å forakte. Nede på stranden er antrekket badebukse. Det er umulig for oss å se hvem som er fattig og hvem som er rik. Nesten. Utlendinger som oss har selvfølgelig denne rosahvite fargen og øyne som - om de ikke skjules bak solbriller - er på hvileløs vandring blant halvnakne kropper. Brasilianeren dyrker i mellomtiden sin egen kropp, i vannet eller med alle slags ballsporter. Rio er forresten Ronald Biggs by. Mannen bak det største togranet i Englands historie. Et flittig benyttet reisemål for store grupper av turister fra de britiske øyer. Biggs må jo også leve. Mest eksotisk var likevel Maceio, byen som ligger 10 mils vei sør for Recife ved kysten. Noen timer med fly fra Rio. Dette er byen der kona til borgermesteren går bevæpnet og bystyremedlemmene snikmyrder hverandre. Sanne mafiatilstander, blir det sagt. Vi ser gribbene spise på en død hest på et jorde. Samtidig har Maceio en himmelsk strand og få turister. 30 graders varme året rundt og mye sol. Brasilianerne reiser hit. Du reiser med en trebåt ut til "svømmebassenget" ute ved korallrevene og henger der på ankeret sammen med andre. Hopp uti det krystallklare vannet. Bestill grillet hummer fra "kjøkkenet" på båten ved siden av. Kelneren kommer svømmende med tallerkenen over hodet. Hvilket land. Vi reiser gjerne tilbake! Det er forbudt å distribuere denne artikkelen - eller deler av den - i elektronisk, trykt eller kopiert form mot betaling. |