Saltrød Horror Show nr. 91

Hypertekst er i skuddet for tiden. Slik elektronisk tekst brukes på World Wide Web (Internet), på CD-ROM plater (bl.a. i leksika), i presentasjons- og salgssystemer for kjøring på en PC, m.m.

Hypertekst bygges opp forskjellig fra vanlig "sekvensiell boksidetekst". Der vi i en bok eller et tidsskrift har referanser som "Se figur 1" eller "Les mer om HTML på side 134", står det i hypertekst-dokumenter "Klikk her for å se figur 1" eller en strek under setninger eller ord. Klikk på understrekne ord med musa for informasjon, bilder, lyd, film eller annet.

Når du er ferdig med å se på bildet eller lese henvisningen, kan du gå tilbake til der du var i teksten, eller kanskje klikke videre på nye understrekne ord for å grave ytterligere i materien.

Fordelen med en slik presentasjonsform er at du kan skrive en tekst som er interessant for brukere med forskjellig kompetansenivå. Risikoen for å "miste" lesere underveis er mindre.

Eksempel: Om jeg hadde skrevet avsnittene over i hypertekst, ville jeg hatt "klikke-strek" under følgende ord: Hypertekst, World Wide Web, Internet, HTML, CD-ROM, presentasjons- og salgssystemer, informasjon, bilder, lyd, film, og "og annet".

Om du klikket på Hypertekst, ville du fått en kort definisjon. Et klikk på World Wide Web ville også gitt en definisjon, men også en rekke nye understrekne ord. Ved å klikke på disse ville du fått bildeeksempler, definisjon av Internet, eksempler på leseprogrammer, og mer. Ved å klikke på film ville du fått en liten filmsnutt.

Dermed kunne jeg løst et gammelt problem med denne spalten. Noen lesere har vært med siden 1986. Tekst til dem kan bygge på ting jeg har beskrevet før. Andre har aldri lest den før og noen kan lite om kommunikasjon og online-tjenester. Er teksten sterkt innrettet mot sistnevnte, faller gamle lesere fra, og omvendt. Med hypertekst hadde det vært bedre.

Å skrive en artikkel er krevende nok om den ikke også skal skrives i hypertekst for lesing under Microsoft Windows. Struktureringen av stoffet blir et puslespill. I tillegg må du ta hensyn til hvordan tekst og bilder blir presentert på skjermen.

Det er ulike former for hypertekst. Den metoden som brukes på CD-ROM platen til Groliers leksikon er annerledes enn den som brukes på Internet-tjenesten World Wide Web. Bli forresten ikke overrasket om sistnevnte vokser frem som en viktig standard også for andre anvendelser enn Internet.

Web-standarden består av dokumenter skrevet i The HyperText Markup Language. Presentasjonen styres ut fra et startdokument, ofte kalt index.html (online på Internet) eller index.htm (som en lokal fil på DOS-maskiner).

I tillegg til tekst, kan Index.htm inneholde noe som minner om typografkoder. Eksempler: Koden <P> for avsnitt (paragraph). <B> for halvfet skrift på og <\B> for halvfet av (B for "bold"). <H1> for overskrift i størrelsesgrad 1 og <\H1> for å slå innstillingen av.

Index.htm kan også ha koder for å hente inn andre dokumenter. Eksempel: I teksten over står det "Hypertekst er i skuddet for tiden." Vi kan erstatte ordet "Hypertekst" med følgende kode:

<A HREF=hypert.html>Hypertekst</A>

Ordet kommer nå opp understreket i Mosaic. Klikker du på det, får du innholdet i dokumentet Hypert.html på skjermen. Ved hjelp av andre koder kan du vise frem GIF eller JPEG-bilder osv.

Det er et myriader av koder å holde styr på. Skjønt det er fullt mulig å håndtråkle hypertekstdokumenter med MS-DOS EDIT.COM, er det en krevende jobb. Det kan være mer effektivt å bruke spesielle hjelpemidler til jobben.

På Internet (f.eks. på ftp-verten Oak.Oakland.Edu) vil du finne WordPerfect makroer som konverterer DOS-tekst til HTML, samt RTF til HTML-konverteringsprogrammer.

Jeg har testet hjelpeprogrammet HTML HyperEdit for bruk ved utvikling av HTML-dokumenter under Microsoft Windows (versjon 3.1). Programmet inneholder også en "Introduction to Global Hypermedia", samt en gjennomgang av hvordan programmet brukes.

Installasjonen av programmet var enkel nok, selv om det krever en litt uvanlig kommandolinje (Command Line: C:\HTMLEDIT\TBOOK HTMLEDIT.TBK).

Programmet er lett å bruke ut med utgangspunkt i en håndfull basis-operasjoner:

Koding av tekst utføres ved å markere et område av teksten i dokumentet og klikke på en av kodekontrollene (tagging controls). Alle kodekontrollene står oppført nederst på dokumentet. Det er to kodetyper: formateringskoder (utseendet) og sammenkoplingskoder (med andre dokumenter).

Tekst og enkeltvise koder hentes inn i dokumentet ved hjelp av tastekombinasjoner. Avsnitt, escape-koder og "HTML til tekst" konverteres ved å klikke på en knapp (button) Du kan også laste inn og lagre filer og utføre søk/erstatt-operasjoner.

Du kan arbeide med opptil tre dokumenter samtidig. Bytting mellom dokumentene er enkelt. I eksemplet over kan du således ha artikkelteksten ligge i dokument 1, "World Wide Web" i dokument to og underliggende filer etter tur i dokument 3.

Programmet er gammelt og dekker ikke alle tilgjengelige kodemuligheter. Det kan du imidlertid løse ved å legge inn dine egne koder ("custom tags"). Du kan la HyperEdits egenskaper vokse i takt med dine behov.

Du kan også ha Mosaic eller Netscape i et annet vindu på skjermen, slik at du lynhurtig kan se konsekvensene av dine formateringstiltak. Veksling mellom dem gjøres enkelt med trykk på ALT-TAB.

Jeg kunne savne litt innebygged intelligens, noe som kunne fortelle meg om mangler i mine html-dokumenter.

Det er mest praktisk å bruke HyperEdit med mus. Da jeg ikke har det på min utviklingsmaskin, bruker jeg heller en vanlig DOS editor i et vindu under Windows. Kodene sitter i fingrene mine. Det går derfor raskere i mitt tilfelle. For andre vil HyperEdit kunne være en bedre løsning.

Versjon 0.4a av programmet ligger i filen WHTMLE.EXE (748 KB). Det er skrevet av Stephen Hancock fra Australia og er gratis. Ajourført dokumentasjon og hjelp er tilgjengelig via World Wide Web på følgende URL:

http://info.curtin.edu.au/computing/package/hyperedit/home.htm

Siste versjon av programmet er tilgjengelig pr. anonymous ftp fra info.curtin.edu.au. I katalogen pub/internet/mswindows/hyperedit.

Harddisker tåler ikke vann. Det fikk jeg smertelig erfare her om dagen. Et kraftig regnvær skyllet over Sørlandskysten. Det ble lekkasje i taket over PCen som huser Saltrød Horror Show og uhellet var ute.

Maskinen sto på høykant med dekselet av. Disken hang i fire skruer øverst oppe i rammen. Vannet fant vei gjennom skruehullene og resultatet ble først en elektronisk andedam. Deretter ble det stille.

Disken var død. Den snurret ikke rundt, selv med strøm fra en annen maskin. Testprogrammet, kjørt fra diskett (via den samme kontrolleren), viste heldigvis at resten av PCen var i orden.

Men hva slags harddisk kjøper man til en Olivetti M290 AT fra 1987? PCens BIOS (Basic Input Output System) gir en øvre grense på 136 megabyte. De aktuelle alternativene var Type 33 - 100 MB, Type 24 - 136 MB og Type 25 - 135 MB. Hva nå enn det var for noe.

Den gamle disken var en 100 MB Connor, som opprinnelig hadde stått i en Toshiba 5100. Jeg ble tilbudt en brukt Maxtor disk fra Østereng Kontor & Datasenter A/S i Arendal. Den kom formattert og tilrettelagt for type 33. Og takk for det!

Inn med disken, på med strømmen. "1782 - Disk Controller failure. Fixed Disk Configuration Error - Run SETUP" klagde maskinen. Jeg tok en ny tur til Østereng for å hente et annet kontrollerkort.

På med strømmen på ny. Samme problem. En mislykket test i en ledig kortkontakt. Like før jeg ga opp, tok jeg kortet med expanded hukommelse ut for å prøve disken der.

I ett blaff av godvilje bootet maskinen, men på neste forsøk gikk det galt igjen. Forhåpningsfullt byttet jeg ut kabelen fra disken til kontrolleren. Siden har det gått bra. (Om du lurer: Disken var sikkerhetskopiert fire dager tidligere!)

Lærdom: På gamle maskiner kan det være så mangt, inklusive dårlige kontakter og kabler.

I prosessen fikk jeg tilbud om et kontrollerkort kalt Acculogic, som importeres av Santech i Sandefjord. Pris: rundt 400 kroner. Ved å stille inn PCen for bruk av en disk av type 10 skulle jeg angivelig kunne kople til disker av "en hvilken som helst størrelse". Forhandleren tilbød en 340 MB disk. Dessverre var tiden for knapp tid eksperimenter. Kanskje neste gang. Interessant.

Bruk av DOS under Windows 3.1 er i utgangspunktet enkelt nok. Klikk på Filer, Nytt programobjekt, Nytt element. Beskrivelse: DOS. Kommandlinje: C:\COMMAND.COM.

På Toshiba 4400 har jeg tre slike: DOS, DOS2 og DOS3. De to første er satt opp som "minimert" og er lagt inn i Start-gruppen. De ligger følgelig alltid klar til å bli brukt med hurtige trykk på ALT-TAB.

Med 18 megabyte RAM tenker man så mangt, og jeg lurte på om det var mulig å kjøre oppgaveveksleren Back&Forth for MS-DOS i ett Windows-vindu. Formål: Kunne bruke noen effektive makroer, som virker på tvers av mine DOS brukerprogrammer.

Problemet er bare at Windows beslaglegger all hukommelse til sin bruk, med mindre du tar spesielle forholdsregler. Løsningen ligger i et skreddersydd oppsett for "programmet" laget med Windows PIF-Editor.

I filen DOSPRMT.PIF lagret jeg bl.a. følgende innstillinger: 9 MB EMS-hukommelse, 1024 KB XMS hukommelse, forgrunnsprioritet 10000, bakgrunnsprioritet 1 og full skjerm,

Med denne innstillingen går B&F fint. I ett B&F-vindu kan jeg kjøre datakommunikasjon med DOS-programmet ProYam. Det virker bra bortsett fra en ting: Filoverføringer med ZMODEM gir altfor mange "BAD CRC Length=1023"-meldinger...

Du finner B&F i katalog 10 på Saltrød Horror Show (tlf. 37031378).